Justisminister Odd Einar Dørum

Det kongelige justis- og politidepartement

Postboks 8005 dep.

0030 Oslo

Høringsuttalelse fra Foreningen for hundeomplassering

Merknader til notatet forfattet av Åsheim, Tørstad og Rønningsbakk, kap. 1 b:

Punkt 1:

Automatisk avliving av samtlige hunder som forårsaker legebesøk kan bare glede dem som virkelig hater dyr. Et enkelt regnestykke viser at det kynisk legges opp til en hundemassakre av historiske proporsjoner: Tar man utgangspunkt i at hunder har en forventet levealder på ti år, ville hver tiende hund bli brutalt avlivet før den døde en naturlig død. Norsk hundehold ville opphøre å eksistere i sin nåværende form.

Bittskadetallet 4000, som anti-hund-lobbyen liker å operere med, er imidlertid et tall for samtlige registrerte hunderelaterte legebesøk. Jeg siterer fra vedlagte artikkel "Hundehaterloven":

"Det som ikke nevnes i (dette) reklameutspillet er at det store flertallet av disse skadetilfellene dreier seg om småsår og rifter under lek og trening med hundens egen eier. Alle som har hatt en hvalp vet at man kan skjære seg på deres sylspisse tenner uten at verken menneske eller hund er å bebreide. Fordi hundekjefter ofte er fulle av bakterier som er fremmede for mennesker, anbefales det ofte stivkrampevaksine som en forholdsregel. Et riktigere tall for skadeomfanget finner man ved å se på antallet anmeldte hundeoverfall, som er ca. 2% (av disse fire tusen), eller ca 80 tilfeller i året. Jeg er ikke statistiker, men å snu hunde-norge på hodet for noe sånt er i beste fall feilaktig, og i verste fall direkte ondskapsfullt."

Punkt 2:

Dersom leger skulle ha rapporteringsplikt også for hundebitt, og med slike dramatiske konsekvenser som anti-hund-lobbyen legger opp til, ville folk simpelt hen unnlate å oppsøke lege.

I beste fall ville folk oppsøke lege, men oppgi en annen skadeårsak. Et skred av feilbehandlinger vil bli resultatet. Leger kan slett ikke forventes å skaffe seg hundefaglig kompetanse, og er dessuten pålagt mer enn nok av angiveroppgaver allerede.

De eneste som ville ha glede av en slik nulltoleranseregel er det mindretallet som vil benytte enhver anledning til å provosere hunder til å bite, for deretter å forlange hunder avlivet.

 Allerede nå, før den nye hundeloven er vedtatt, har antallet slike provokasjoner mot hundeeiere økt merkbart: Vi som har hund er i ferd med å bli mobbeofre, og vi er av politiske årsaker også sviktet av politiet. Den uttalte og tiltagende hundefiendligheten i offentlig forvaltning har svært alvorlige konsekvenser for de mange av oss som av forskjellige årsaker er helt avhengige av å ha hund.

Punkt 3: Alle hunder, fra den mest veloppdragne førerhund til den aller minste skjødehund, kan oppfattes som truende av folk som er disponert for denslags. Å overlate vurderingen av hunders farlighet til enhver som måtte føle seg kallet strider mot enhver fornuft. Å kombinere en slik formulering med en utvidet adgang til selvtekt vil føre til rene krigstilstander.

Dette forslaget er farlig, og avslører en fundamental mangel på respekt for ikke-traumatiserte menneskers forhold til hunder, og ignorerer samspillet mellom barnevern og dyrevern. Det er forstemmende at ofrene for hundeangrep roper på en hevn som er så grusom: Dette forslaget ville ødelegge livene til titusenvis av mennesker.

For en nærmere redegjørelse for hunders kriminalpreventive rolle i samfunnet viser jeg til vedlagte artikkel "Hundeblodbad som barnevern"

Her går jeg også nærmere inn på et annet tema som det ikke har vært politisk opportunt å bringe på bane i forbindelse med denne lovbehandlingen: Den nære sammenhengen mellom dyreplageri, som Tørstad, Åsheim og Rønningsbakk legger opp til i stor stil, og seksuelt misbruk av barn.

Kort fortalt: De som ikke har et sunt forhold til dyr er farlige for mennesker også. En lovgivning som skal gjøre det lettere å være dyrehater gjør det lettere å være overgriper også.

Dette budskapet har undertegnede forsøkt å spre, ved å skrive en rekke artikler og brev. Det har altså har vist seg å passe enkelte svært dårlig.

Det er snakk om mektige mennesker som rett og slett ikke kan akseptere forskningsresultater som viser at de selv har tatt feil. I stedet for å ta et ærlig oppgjør med sine vrangforestillinger lukker de øyne og ører, og håper på at denne relativt nye kunnskapen simpelt hen "går over". Det gjør den ikke.

Punkt 4: Dersom noen overfaller andre mennesker med bruk av "særlig farlig gjenstand" er det en sak for straffeloven, og ikke for Hundeloven. Om overfallsmannen bruker kniv eller rottweiler er av liten betydning. Poenget er at det er overfallsamnnen som må straffes i slike tilfeller, og ikke hunden. Den gjør bare det den har lært å gjøre. Dette forslaget viser at forslagsstillerne tillegger hunder menneskelige egenskaper, noe de altså ikke har.

Punkt 5: Forslagsstillerne opplyser ikke om at det i hele landet finnes knapt en håndfull friområder som er avsatt til hundeformål. Disse burde hundehaterne kjenne til, for vi som bruker disse små flekkene av hundeterritorium er utsatt for kontinuerlige angrep fra anti-hund-lobbyen.

For en praktisk innføring i offentlig vanstyre i så måte henviser jeg til vedlagte artikkel "Hundehaterloven", avsnittet om Hundejordet i Frognerparken.

Det mindretallet som avskyr hunder må da i det minste kunne unne oss som eier dem et reservat.

Til slutt: Dette høringsnotatet er åpenbart ført i pennen av drevne jurister. Bak de tilsynelatende reflekterte og dannede formuleringene skjuler det seg imidlertid en forakt for både folk og dyr som det har vært skremmende å observere.

Terje Bolling, stud. jur & philol

webmaster, Foreningen for hundeomplassering

www.hundeomplassering.no