TIL MINNE OM BRUTUS

For fem måneder siden hentet jeg en ettermiddag en nydelig, hvit og vakker sealyham terrier på 6 år. Det var andre gangen avliving var avbestilt fordi hunden hadde bitt/nipset. Etter som " ryktet " sa, var han vist både farlig og uberegnelig. Forutsetningen for at jeg skulle få han, var at jeg lovet å observere han, beholde han selv eller bare omplassere han til svært hundevante personer uten barn.

Det var en reservert, kraftig og storøyd plugg jeg hentet hjem. Litt sky så han seg omkring med store, naive øyne på alt som skjedde hos oss; Vesla " Sjefinnen " i hundeflokken, lille pomarain Cindy og gamlefar schæferen " Lillegutt ". I tillegg var det oss to-bente da, Alexander på 7 år og Charlotte på 13 år og vi voksne.

De første dagene lot vi Brutus være i fred, initiativ til kontakt med oss skulle han selv ta. Det var artig å se hvordan han med store naive øyne titte på oss, og for sikkerhetsskyld holdt seg på betryggende avstand. Om natten lå han i kurven som vi hadde gjort i stand på soverommet. Av og til kunne jeg føle hvordan han fra kurven sin tittet på oss.

Dagene gikk, og Brutus " tødde " opp. Nå ville også Brutus inn som et medlem av flokken. Om morgen når han hørt at vi rørte på oss og våknet stormet han opp i sengen og ville ha kos. Vi begynte å kalle han " Lykkegutt " fordi han utstrålte enorm glede og lykke. Hele den lille butte kroppen fornemmelig viftet av livsglede. Han elsket å rullet seg rundt, og kunne ligge på ryggen og sprellet av lykke og glede.
Tok jeg han opp i armene mine gryntet han av velvære.

Brutus var utrolig sprek, på et to tre kunne han hoppe rett opp i fanget. Bjeffet naboen's hund løp han nesten rett opp en fjellvegg og bjeffe og " morske " seg. At Brutus hadde vært " uberegnelig og usikker ", kunne vi ikke forstå. Barn elsket han. Om morgenen når sønnen vår på 7 år satt på baderomsgulvet og kledde på seg, kom Brutus fykende og overrøste Alexander med massevis av våte nusser. Ved frokostbordet hoppet Brutus opp på kjøkkenbenken ved siden av Alexander, og som to gode venner delt de mat.

Tiden gikk, og vi alle ble bare mer og mer glad i Brutus. Han fungerte bra i alle sammenheng, og var en blid og tillittsfull lykkegutt. Skulle vi orke å omplassere han ?? Interesserte kom og gikk, men ingen fikk Brutus. På grunn av hans fortid måtte vi være veldig nøye, forsiktige og sikre på at han ville fungere i sitt nye hjem. Hos oss fungerte jo alt så bra. Månedene fløy av sted, og vi begynte å snakke om at Brutus skulle bli hos oss.

Men så en dag dukket Else Marie opp. Hun kjente godt til sealyham terriere og deres lynne. Hun hadde selv hatt en sealyham terrier lik vår Brutus. Hvis noen gang skulle få Brutus måtte det bli henne !!! Vi følte at hos Else Marie ville han få det fantastisk fint ! ! Else Marie hadde også lagt alt til rette for Brutus; ferien til Australia skulle kuttes ned slik at hun fikk tid sammen med Brutus før hun begynte å jobbe. Alt var lagt til rette for en god og positiv fremtid for Brutus.

Så brått og uten forvarsel kom mørket feiende over oss. Uten forvarsel midt i natten våknet vi av at Brutus var så urolig. Flere ganger måtte han ut, og siste gangen ville han ikke inn., så vi måtte løfte han opp. Det hele skjedde så brutalt og raskt at vi ikke forsto hva som egentlig hendte. I løpet av 4-5 minutter fikk Brutus akutt pustebesvær, este ut og døde i armene mine.

Fortsatt i dag forstår fortsatt ikke hva som egentlig skjedde. Tilbake står vi ribbet og fulle av savn, og med minnene om en liten lykkegutt som rullet seg rundt full av livsglede.

Må du få det godt i hundehimmelen Brutus !! Vi savner deg.